Det kan føles ut som man har vært i hi, når man sakte våkner fra mørket og begynner å strekke på kroppen. Man kjennes seig i kroppen etter en lang periode med D-vitaminmangel, kulde, inaktivitet, litt nedsatt matlyst og generelt også har blitt ganske mørk til sinns etter flere måneder.
Det er ikke så lett å unngå å bli, når man føler seg fengslet inne bak høye murer av snø, sittende fast inne i en uendelig stor snøborg som aldri vil smelte.
Det er dessverre for min del ikke over ennå, men heldigvis er dagene lysere og lengre, og veien til vår ikke virker så langt vekk i det fjerne som det gjorde da vinteren først satte sitt inntog. Men så lenge det er minusgrader og fortsetter å snø er det vanskelig for meg å delta i samfunnet og være sosial og komme meg rundt. Det er jammen ikke alltid lett for de som går på beina på vinteren heller,
å komme seg fram i snøen.
Når det er glatt og dårlige brøytede veier. Med rullestol er det nærmest umulig.
I hvert fall uten hjelp. Kanskje ikke for litt mer drevne rullere enn meg, eller de som er mer glad i vinteren enn meg i utgangspunktet, og ikke bare går ned for telling sånn som jeg gjør.

Jeg skulle egentlig ønske jeg likte denne årstiden. Vi har den jo tross alt nesten halve året, og jeg har forståelse for at folk synes det er godt å komme seg ut i skog og mark, gå skiturer, eller sette fart nedover fjellet i vakre naturomgivelser.
Før hadde jeg litt større muligheter for det. Men nå har det i alle fall virkelig ikke vært for meg. Jeg er nok for dårlig vinter-utstyrt, og har jo også slitt litt med sykdom.
Men gi opp kan man jo ikke for det!
Jeg skimter jo sola i det fjerne, og gleder meg til å høre lyden av smeltende snø dryppe fra hustak, se bare, fremkommelige veier, og kjenne litt varme i kroppen og ansiktet når man omsider kan komme seg ut fra snøborgen sin igjen.
Da blir man fort lettere til sinns 🙂

Foruten om å ha hatt en litt sånn semidepressiv vinter hittil så har det jo vært både jul og nyttår også siden sist jeg skrev, så det er kanskje på plass å ønske godt nyttår også på etterskudd da 😀
Jeg fikk vært en tur på Sunnaas før jul, og har gjort meg ganske halvferdig med denne arbeidsevnevurderingen jeg skrev om sist, av helsemessige årsaker måtte jeg avslutte litt før. Men den skal tas opp igjen i løpet av året.
Da jeg var på Sunnaas fikk jeg også delta på en sånn Camp Spinal tilstelning de hadde der en dag med Sunnaasstiftelsen. Det var veldig hyggelig å treffe kjente fjes av deltakere og ledere fra gjengen jeg var med i fjor.
Litt knall og fall og mye latter ble det da vi spilte flâskball.
Jeg håper på å få deltatt på en av Campene som arrangeres i sommer igjen.
Julebordet vi hadde i store kantina på sykehuset før jul var også kjempe hyggelig med flere gamle kjente, og selvfølgelig digg julemat, og litt underholdning som hjalp julestemningen i gang før man skulle hjem og feire en koselig jul med sine egne.

Hjemme har det stort sett gått i kos med Emma-hund, serier på skjermen, levende lys, og noe male og hobby sysler. Der har jeg ikke kommet så langt ennå, men det har i alle fall fått en start. I begynnelsen av mars skal jeg en tur på ressurssenteret i kommunen og se om jeg kan finne på noe gøy der hvor de holder kurs både i maling, fotografering og annet håndarbeid.
Det kan må bli fint for meg som både trenger å komme meg ut, og for å få jobbet litt med kreative ting som jeg kan bruke tid på hjemme også.
Pluss at det er god trening for meg å øve på den sosiale biten som jeg til tider kan slite litt med. Jeg er i hvert fall spent på om det kan være noe jeg kan ha å gå til på litt regelmessig basis. Det er liksom ikke holdbart å sitte inne sånn halve året.


Og selv om det generelt har blitt dårlig med aktivitet på meg en stund, så har jeg fått en rullestol med ståfunksjon hjemme nå. Har endelig begynt så smått og ta den i bruk, og det er veldig ålreit! Den reiser meg opp i helt rett stående, så jeg kan få strekt litt ordentlig på kroppen, får i gang blodomløpet litt, det er sunt for lungefunksjon og det meste i kroppen egentlig, da kroppen jo ikke er bygget bare for å sitte og ligge. Og ikke minst er det velig deilig å komme seg litt opp i høyden igjen. Det er utrolig uvant, og jeg føler meg så høy, har helt glemt det etter å ha sittet i over 3 år.
Det holder med 10-15 min til å begynne med. Kan fort bli litt svimmel og uvel, men med regelmessig trening kan jeg stå lenger om gangen.
Bra både for praktiske oppgaver jeg ellers ikke rekker opp til, og ikke minst for de helsemessige fordelene.
Emma blir en smule forstyrret når jeg skal opp og stå, hun har jo aldri sett meg stående før så hun må passe på meg og følge godt med 🙂

Av de få turene jeg har fått vært ute i vinter, har jeg passet på å få knipset noen bilder, jeg har alltid likt det, så selv om jeg ikke nødvendigvis liker kong vinter kan den være ganske så vakker likevel. Noen positive ting må man jo finne selv om det er tungt å komme seg igjennom.

Jeg håper dere har hatt en litt mindre slitsom tid enn meg, selv om jeg tror en del også kan kjenne seg igjen i hvordan man fort kan bli ganske fengslet av utfordringene denne årstiden kan by på.
Selv så ser jeg fram til å komme meg mer ut, og leve litt igjen,
Jeg skal prøve å titte innom igjen om ikke så lenge, og kanskje jeg da har fått litt mer fart på både kreativiteten og på rullestolen min til neste gang 😉

Med ønske om en fortsatt fin vinter, og ganske så snart en riktig god påske!

-Linn Therese

Publisert – 02.03.2018