Nytt år, ny start

Men før jeg starter med 2019 vil jeg gjerne skrive og fortelle litt fra siste del av 2018.

For 2018 følte jeg liksom var året som gjorde meg litt tøffere!
Eller var jeg kanskje det fra før, men jeg hadde ikke helt fått utfordret meg på samme måte som jeg har gjort dette året. 2018 har helt klart vært det beste året jeg har hatt etter jeg skadet meg i 2014… Dette året bød på mange utfordringer. Men gode utfordringer som jeg har vokst mye på,
det har bare gitt meg vilje til å få til enda mer i året som har startet!

Jeg trodde ikke på noen måte etter en stor operasjon og langt sykehus opphold i sommer at jeg skulle komme til å reise til Barcelona å få oppleve alt det jeg gjorde. At jeg skulle bade for første gang på 4 år. Sandstrand for første gang på 4 år. Vannscooter, dykking, svømming, og andre aktiviteter jeg ikke har prøvd før.
Bare den uka gjorde hele året veldig spesiell for meg.
Samtidig var det gøy å bli fulgt av Dagbladet Magasinet som trykket sak om en del av oss som deltok på Camp Spinal H2O. Man kjenner hvor utrolig viktig det er å vite at man kan leve livet, prøve ting jeg kanskje tenker er veldig vanskelig, eller jeg synes er litt skummelt. Det er nok en grunn til at jeg har unngått basseng og strender og vannet generelt disse fire årene. Ikke fordi jeg er redd vann eller har vært det, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Jeg trengte å oppleve det i trygghet sammen med andre. Og for en deilig følelse, å kunne bade om sommeren igjen, å komme seg rundt både med kollektiv i utlandet og å utforske byen generelt ved å trille rundt i rullestol. Å oppleve at både fly og hotell opphold ikke var noe problem. Det gir mersmak på ville utforske mer. Reise mer. Bade mer!
Det er så utrolig viktig og deilig å få en sånn mestringsfølelse over eget liv.

Etter turen til Barcelona i høst ble jeg både litt rastløs, og følte jeg måtte ha flere ting å strekke meg etter, være med på, prøve.
Altså, jeg har jo vært med på og prøvd mange ting allerede, men det å ha spesifikke aktiviteter å se fram til er viktig.
For jeg har sittet fast litt også, og jeg har trengt tid, det har ikke vært bare enkelt å akseptere, og omstille seg etter en ryggmargsskade, at man rett og slett har fått et annet liv, og at ting er annerledes. Jeg ville helst ingen ting først, det var en måte å slippe å deale med at jeg har en funskjonsnedsettelse. Jeg har fortsatt litt problemer med de ordene kjenner jeg… Funksjonsnedsettelse, handikap, osv.
I hvert fall når jeg skal bruke de om meg selv. Men, jeg prøver å være litt åpen for nye ting da, og ikke la hele situasjonen ha overtaket på meg, det har en tendens til å kunne svelge meg, og da kommer jeg meg ikke videre. Det er lettest å føle seg trygg hjemme. Unngå situasjoner og aktiviteter der jeg selv fokuserer veldig på at jeg er rullestolbruker, at noen kanskje må hjelpe meg med ting og at jeg blir utilpass. Jeg jobber hardt med å eie livet mitt sånn det er nå, men jeg gjør det mer og mer, og det er jeg glad for. Jeg har hatt mange tunge tider, berg og dalbaner. Tider der selvtillit og selvfølelse har vært høyt oppe, der jeg har tenkt at livet er bra, jeg fikser det, jeg har kjent at jeg har så mange muligheter!
Og tider jeg har krøpet inn i meg selv, rømt fra alt og alle, fengslet meg selv inne, og kjent på håpløshet. Det har vært litt vanskelig å balansere de to sidene.
Jeg har kjent hvor glad jeg er når jeg får pushet grenser, lært og levd, og hvor trist det har vært å ikke tørre å gjøre det også.
Men i 2018 gjorde jeg mer av det jeg egentlig ikke helt har turt å begi meg ut på tidligere.

Jeg fikk en forespørsel om å snakke i et foredrag i oktober.
En av samarbeidspartnerne til Sunnaasstiftelsen ville høre litt om en av brukernes opplevelse av å være med på Camp Spinal, om livet før og etter en skade.
For meg med en del angst problematikk så kan jo dette være veldig stressende. Forsamlinger og snakke høyt foran andre jeg ikke kjenner er noe jeg ofte unngår, selv om det hender det glimter til en gang i blant. Men jeg hadde veldig lyst til å prøve meg på dette, så da sa jeg ja. Når jeg først har sagt ja, er det viktig for meg å gjennomføre også, ellers er jeg hard med meg selv, jeg føler jeg mislykkes, og det tar jeg ikke så lett på. Til å være en første gang gikk det veldig fint! Heldigvis på en måte så var det ikke så mange der, og med Marianne fra Sunnaasstiftelsen med som sidekick og motivator, og en takknemlig gruppe mennesker som hørte på så var det deilig å ha klart å gjøre noe som er ennå skumlere enn mange fysiske aktiviteter med en ryggmargsskade. Jeg utleverer meg jo ganske mye, på blogg, sosiale medier, og avisartikler som har blitt trykket, jeg har skrevet om tanker og følelser, om utfordringer og prestasjoner. Men å fortelle høyt, mens alle ser på meg er et godt stykke utenfor comfortsonen. Det føltes veldig bra etterpå da.

Jeg visste jeg gikk vinteren i møte, og at det har vært de tyngste tidene, og hadde allerede begynt å tenke på hva jeg skulle gjøre for å lette litt på disse månedene. Jeg hadde vært nysgjerrig på å kjøre bob. Etter å ha blitt kjent med flere som kjører parabob, både i Lillehammer, og rundt i verden, så ble det neste prosjekt. Med god hjelp og motivasjon fra gode venner fikk jeg meldt meg på og deltatt på parabobskolen i Lillehammer en weekend i november, og herregud så gøy! Skrekkblandet fryd, masse fart, fokus, litt juling, og ennå mer motivasjon. Det ga mersmak. Veldig bra opplegg, og rekruttering til parasporten, jeg er så glad det finnes mulighet for å kunne drive med noe aktivt når man finner en ting man liker og vil prøve mer.
Å bli dytta utfor i banen for første gang var helt vilt, men fart og spenning har jeg alltid likt så selv om første turen føltes som en katastrofe, så måtte jeg prøve igjen. Og i løpet av de 4 dagene så fikk jeg i alle fall en god følelse og opplevelse av hva det å kjøre bob er. Der har jeg mer å hente, så fort jeg har mulighet for å være med på flere treninger 🙂

Så kom fort desembermåned, og den gikk jo litt av seg selv. Hyggelig førjulstid og juletid med familie og venner. Ikke så mye aktiv tid da, men en uke etter nyttår startet 4 uker treningsrehabilitering på CatoSenteret i Son.
Det var ganske hardt å komme dit etter en god mnd med ekstra mat, drikke og mye stillesitting, til 3-4 trenings timer på timeplanen hver dag. Og i tillegg skal man gjerne drive litt egentrening på kveldstid. Men heldigvis kom formen seg ganske fort etter første uka, så ble det en stille og rolig helg på senteret, og så gikk andre uka lettere igjen. Hovedfokuset mitt ble å terpe på ting som ikke fungerer helt optimalt i hverdagen, som f.eks forflytninger til og fra rullestol med høydeforskjeller. Jeg bruker nesten alltid forflytningsbrett, og det er kjedelig å måtte ha med seg bort alltid, eller få problemer fordi jeg ikke klarer å komme meg til og fra sofa og seng osv. Hadde god progresjon og kunne etter hvert klare ganske store høydeforskjeller, som fra gulv til benk uten brett men med litt støtte fra fysio. Foruten om det så ble det mye fokus på å styrke kjernemuskulatur og generelt styrke i overkropp. Litt utholdenhet, ballspill og andre gruppetimer.
Fikk også prøvd meg på et par vinteraktiviteter som jeg egentlig hadde sagt pent nei til. Men så har jeg forsøkt å jobbe med dette å prøve nye ting nå da, og bestemte meg for å gjøre det likevel selv om jeg ikke synes vinteren er en god årstid, opp i slalombakken ble jeg med en dag, og der fikk jeg prøvd ut sitski.
Det var jo ganske ålreit å komme seg i bakken og få prøvd i hvert fall, selv om det trengs en god del turer til for å kunne kjøre den alene uten instruktør. I alle fall for meg. Men så fikk jeg meg også en tur i skøytehallen og fikk prøvd kjelkeskøyte. Kosa meg på isen der også, og var etter de 2 første ukene glad for å ha fått kommet så godt i gang.
Men så var det jo heldige meg som fikk influensa og bronkitt den tredje uka, så da var jeg slått ut, gikk på antibiotika og hadde treningsforbud resten av tiden. Utrolig kjipt å miste så mye av oppholdet da jeg først var i gang. Men fant igjen litt styrke rett før jeg reiste hjem nå siste fredagen jeg var der, og etter en god fysiotime fant jeg ut at klatreveggen måtte jo prøves før jeg dro. Med seler og sikring kom jeg meg opp i veggen også, som en siste innsats på oppholdet. Det var gøy, og jeg fikk også vite at jeg får et nytt 2 ukers opphold når de har plass siden jeg mistet så mye pga sykdom. Veldig glad for det, da jeg gjerne vil intensivere det jeg allerede hadde startet på av trening.

Nå har jeg fått landet etter en uke hjemme, blitt frisk igjen, og plutselig har over en måned til av vinteren glidd forbi.


Jeg er veldig glad for muligheter som CatoSenteret, Camp Spinal og andre aktiviteter å se fram til, jeg har det generelt mye bedre når jeg kan jobbe med meg selv både fysisk og mentalt, overkomme hindre og bli kjent med nye mennesker. Jeg vil heller leve enn å bare eksistere.
Det er noe med å glede seg, og oppleve nye ting, og ha det bra med seg selv.
Det vil jeg gjerne fortsette med dette året også. 2018 var fint for min del, og så kan man jo håpe 2019 blir ennå bedre 😀

Med ønsker om en fortsatt god vinter, et herlig 2019, og takk for det gamle! <3

Publisert – 17.02.2019