Sykdom er jo ikke så uvanlig på denne årstiden. De fleste har vel vært innom å bli rammet av både forkjølelser og influensaer i slike gjerne grå regnværsdager som høsten bringer med seg.

For mitt vedkommende startet det med en forkjølelse noen uker tilbake. Feber og tett og sår hals gjorde meg sengeliggende noen dager, men jeg ble bedre, og var oppe som vanlig igjen etter hvert. Så jeg hadde forberedt den tiden til et nytt opphold på Sunnaas for å gjøre en arbeidsevnevurdering. Det er for å kartlegge hva jeg kan gjøre på sikt, og for eventuelt å kunne søke om uføretrygd.

Det har tatt lang tid å få til å komme i gang med denne vurderingen, men endelig kom den på plass. Men så skulle jeg bli syk igjen da. Forkjølelsen hadde ikke helt sluppet taket, og i halsen begynte å bli vond igjen. Jeg mistet stemmen og hadde vondt i kroppen. Det tok ikke lang tid før jeg lå rett ut med høy feber igjen hjemme. Jeg var såpass dårlig at jeg ikke klarte å komme meg til lege heller. Jeg ringte legevakten, og forklarte hva som feilet meg, og at jeg i tillegg til forkjølelsen også mistenkte at jeg hadde en urinveisinfeksjon.

Legevaktslegen kom på hjemmebesøk. Liggende i senga uten noe særlig krefter tok de noen tester. Jeg hadde høy crp, og blodforgiftning. Det viste seg at jeg igjen hadde fått en dobbeltsidig nyrebekkenbetennelse som følge av UVI’en. Legen kontaktet Ahus da det ikke var forsvarlig at jeg ble hjemme, og kort tid etter ble jeg hentet av ambulanse og kjørt til sykehuset for intravenøs behandling med antibiotika. Pga blodforgiftningen fikk jeg veldig høy feber, noe som pleier å ende med kraftige frostkrampeanfall. Feberen ble målt i opp i mot 41 grader og krampene varte i halvannen time på det meste. Det er forferdelig vondt når det pågår. Jeg ble på Ahus nesten en uke. Fikk antibiotika både for luftveisinfeksjon og for infeksjon i nyrene og blodet. Feberen stabiliserte seg, og crp’en redusert, så jeg så frem til å komme meg hjem igjen. En uke i seng , så redusert sliter på kropp og sjel når man ikke er vandt til det, og det er godt å komme tilbake til egne rutiner og eget hjem. Da de ikke hadde plass til å ta med rullestolen min i ambulansen da vi dro til Ahus, så var det rimelig tungvint å bevege seg noe særlig da det ikke var tilrettelagt for meg og det heller ikke var en rullestol på rommet på sykehuset. Det ble rettere sagt minimalt med tid utenfor senga.

Som ryggmargsskadd er jeg ekstra utsatt for urinveisinfeksjon som følge av bruk av kateter blant annet. Jenter har også kortere vei for bakterier å bevege seg fordi urinrøret er kortere enn på gutter. Derfor er jeg også ekstra utsatt, og dette er noe jeg uheldigvis har måttet slite med mange ganger.

De tok CT og røntgen av nyrene mine, og det viser seg at det har begynt å danne seg arr av de gjentatte betennelsene. Dette er uheldig da det etter hvert kan bli arrvev og deler av nyrene dør. Noe som igjen kan føre til nyresvikt. Det har ikke gått så langt ennå, men det er en reell fare ved å få så mange infeksjoner, så ved minste tegn til UVI så må jeg ha antibiotikabehandling raskt. Det er ikke alltid jeg oppdager dette så tidlig i.o.m. at jeg er lam og ikke har kontakt med kroppen under navlenivå, jeg kjenner rett og slett ikke alltid om det er infeksjoner på gang så jeg må være ekstra på vakt ved forandringer i kroppen. Det gir jo rom for en del tanker når man ser hvilken påkjenning det er for kroppen med sånne kraftige infeksjoner. Jeg skal jo selvfølgelig ikke ta sorgene på forskudd, men heller passe på og være glad for alt som fortsatt virker som det skal, tross alt! Det er bra jeg får hjelpen jeg trenger når jeg blir syk, og jeg skal også til videre utredning av nyrefunksjon osv senere.

Etter noen dager hjemme bygger kroppen seg opp igjen, energien kommer på plass og jeg føler mer eller mindre frisk igjen. Men det er slitsomt å sitte oppe til å begynne med. Ryggen verker etter noen timer oppe så det er bare å ta det med ro.

På bordet mitt hjemme ligger det malesaker og lerret. Jeg har kjøpt inn litt hobbyting jeg tenkte å prøve å bedrive tiden litt med i høst og vinter. Jeg tenker det er lurt å ha noe å gjøre. Jeg kjenner meg selv, og hvordan den lange, kalde, mørke tiden fort kan gi meg depresjoner det er tungt å komme ut av. Selv om jeg liker den friske lukten av høst når jeg kommer meg ut en tur, og fargene på bladene på trærne. Ikke minst solnedgangene som skaper vakre oransjerosa farger på himmelen. Høststemning inne med telys på bordet, god mat, varm drikke eller litt vin i glasset. Bare det kan jo være inspirerende. Jeg liker å prøve å utfordre noen kreative sider, selv om jeg ikke har noen særlig erfaring med maling. Jeg prøvde meg litt ved primæroppholdet mitt på Sunnaas, og det ble noen malerier som faktisk henger på veggen hjemme.

Nå skal jeg prøve både litt vannfarger og akrylmaling så får jeg se om det gir noe mersmak. Ser for meg tekoppen og pensel i hånda, litt frustrasjon da jeg er en smule perfeksjonist, og en god dose kos og hygge. Og ikke minst har jeg den lille firbeinte krabaten min Emma, en dvergpinscher/chihuahua blanding på 6 år som er herlig selskap og masse terapi og kos. Har ikke vært borti en så kosete liten hund før, og så mye hun gjør ut av seg selv da. Det er virkelig mye personlighet i en så liten kropp 🙂 Det var veldig viktig for meg da jeg kom hjem fra sykehus og rehabilitering å ha en grunn for å komme meg ut, et annet fokus enn bare meg og rullestolen, og heller faktisk fokusere på henne, enn tankene som var vanskelig da jeg skulle øve meg på å komme meg ut og trille ute på egenhånd. Jeg syntes alt var litt skummelt og ukomfortabelt, men med en turvenn ble det litt lettere. Så på mange måter er hun terapihunden min. Alltid trøst og kos og latter med den lille frøkna der. Egen og bestemt er hun da, men så nydelig også. Kunne ikke tenkt meg hverdagen uten. Nå har jeg hatt henne i 2 år og vi hører liksom sammen vi nå, angrer ikke et sekund på at jeg grep muligheten til å overta Emma da det ikke passet for tidligere eier lenger.

Så nå er det ”bare” å gjøre det beste ut av det som kommer mens jeg på nytt forbereder meg på Sunnaasoppholdet som ble utsatt pga sykdom. Ser også fram til å få det gjennomført så jeg kan jobbe videre med Nav, og å få på plass noe fast å forholde meg til både med tanke på økonomi og livskvalitet 🙂 Det er mange instanser å forholde seg til når man får livet snudd og må starte på nytt igjen. Ikke alltid like lett å få hjula til å gå rundt (bokstavlig talt). Men det bør jo heller ikke være umulig. Har i hvertfall litt å jobbe med fremover.

Med ønske om en fortsatt fin høst, vi ses snart 🙂

Publisert – 05.11.2017


Se flere nye og spennende hjelpemidler her!