Jeg heter Linn Therese, jeg er 36 år og bor i Lillestrøm.
Jeg sitter i rullestol. Jeg er 100% avhengig av rullestolen i dagliglivet da jeg er lam fra livet og ned.
Jeg fikk en komplett ryggmargsskade etter en ulykke i 2014. Å ha en komplett ryggmargskade betyr at alle nervene i ryggmargen er ødelagt. Koblingen er brutt så jeg har ingen hudfølelse eller kontakt med muskler i beina.

Å leve med en ryggmargskade er ikke så lett.
I hverfall ikke til å begynne med.
Det er utrolig mye nytt man må tilpasse seg i dagliglivet, og veldig mye man aldri ellers tenker på som fotgjenger.
Rullestolen må være med over alt.
Men med tiden lærer man seg hvordan man skal håndtere situasjoner, hindringer og utfordringer.
Det er ikke bare mye jobb fysisk, men psykisk også.

Til og begynne med tenkte jeg at livet var “over”…

Jeg tenkte jeg ville bli sittende alene og ensom i rullestolen min.

Jeg hatet synet av den, og hadde store problemer med å innfinne meg i at den skulle bli fremkomstmiddelet mitt, det viktigste hjelpemiddelet i hverdagen min.

Heldigvis forandrer det seg etterhvert som man lærer seg å leve på nytt igjen.

Jeg har lyst til å dele noen tanker jeg skrev ned på rehabiliteringsoppholdet mitt på Sunnaas de første månedene.

《Nå er jeg her, på Sunnaas sykehus. Det er her jeg bor nå. Her bor jeg på en avdeling for ryggmargskade og multitraumer.
Det er tre og en halv mnd siden jeg traff bakken hardt etter å ha falt nesten 12 meter fra balkongen i 4 etg. og brakk ryggen på flere steder. (Pluss samtlige ribbein på ene siden, brystben, skadet lunge, en mindre hodeskade og andre skrammer) Den ferien tok en brå vending…

Men bruddene i ryggen er grunnen til at jeg er på Sunnaas rehabilitering.
Bruddene i ryggen er grunnen til at jeg har levd i liggende og sittende stilling siden 29. Juni 2014.

Den datoen… Min dato… Og i denne stillingen blir jeg. Sittende og liggende, ikke stående og gående…
Det føles som hjertet rives i biter bare ved å si at jeg sitter i rullestol.

Ordet lam og handikap har fått en ny betydning. Jeg nekter å innfinne meg i at det er meg… Ennå ihvertfall.

Det har skjedd så sykt mye på de tre mnd her og til tider (ca hver dag) spises jeg opp av tankene, selvfølelsen og dette livet mitt som halve meg, på sykehus i flere mnd, nesten isolert fra omverdenen.

Det er sånn jeg opplever det nå. At jeg er halve meg… Det er jeg jo når jeg er lam fra livet og ned med en komplett ryggmargsskade.

Den ferien tok en brå vending…》

Siden da har jeg allikevel opplevd mye. Ting jeg trodde jeg ikke skulle få oppleve med de utfordringene som følger med nå.

Men det går an å leve med en ryggmargsskade. Det går an å leve selvom man er avhengig av rullestol og andre hjelpemidler.

Jeg har en tilrettelagt bolig, og klarer meg selv i hverdagen uten hjelp utenfra. Det er jeg glad for!

Også finnes det noen stiftelser og foreninger som gjør det mulig å oppleve og prøve aktiviteter som er tilrettelagt.
I fjor var jeg med på Wings for Life Worldrun i Stavanger, hoppet i fallskjerm og deltok på noe som heter Camp Spinal som er en treningscamp i regi av Sunnaasstiftelsen.
Der deltok jeg også i år, og det er fantastisk å kunne få mulighet til da man får være en uke med andre i samme situasjon. Mange med god fartstid i rullestol, og mange nyskadde.
En gjeng med mye humor, mye å lære hverandre, og det viktigste; terping på alt man trenger å kunne for å komme seg rundt, være aktiv, og leve!

Jeg hadde hodet mitt fullt av tanker rundt 3 års dagen til ulykken min. Jeg liker å skrive litt når det fyller seg opp, få sortert litt på alt som foregår når det kjennes tungt og vanskelig.

《Det er den datoen igjen. Datoen som alltid vil sitte fast i minnet.
I dag er det 3 år siden. Selv om jeg prøver å ikke tenke så mye på det, så opptar det hodet mitt hele tiden likevel. På Facebook dukker minnene opp. Det siste bilde av meg gående.
Det er umulig å unngå å tenke på den dagen, og hvordan de påfølgende ukene ble på sykehus i Tenerife. Da livet plutselig snudde. Det var nesten over. Det var natten jeg ble kjørt til intensiven. Men jeg er fortsatt her.
Jobber fortsatt med å tilpasse meg alt det livet i rullestol har å by på. 3 år… Men i dag føles det som i går. Jeg har en lang vei igjen, for hvert hinder jeg kommer over blir jeg sterkere.
Jeg lærer fortsatt hele tiden. Og det går i berg og dalbane. Men så lenge det går oppover, og nedturene blir kortere så er livet lettere å takle.
Selv om dagen i dag er litt spesiell for meg, litt vemodig og sår, så synes jeg det er passende å fortelle om mitt opphold på årets Camp Spinal.》

Fordi det er en av de opplevelsene som får meg videre i livet.
Camp Spinal er desidert årets beste uke, og sommerens fineste eventyr!
Det er hardt arbeid fra ende til annen, men belønningen er så stor, man sitter igjen med ny kunnskap, nye venner, og ny motivasjon

For meg som er usikker ute, har følt at jeg ikke har mestret å komme meg rundt på egenhånd, vært redd for å ikke klare kanter, vanskelige veier, kjøre buss osv osv.
Den angsten for alt som kan gå galt, den blir borte når man lærer teknikker, øver, og mestrer de vanskelige hindringene.
Og DET er alfa omega for meg om jeg skal komme meg videre, og ikke lukke meg inne i leiligheten min, på det trygge stedet der jeg får til det jeg trenger.
Men jeg trenger å leve også!
Og det er gøy å prøve aktiviteter med andre, det kan jo være man faller for en sport man vil drive med. Det finnes faktisk en god del tilbud man kan drive med sittende i rullestol!

Sommeren er den beste tiden å hente ny motivasjon på. Hvertfall for meg. Jeg har aldri vært glad i vinter, og det har på ingen måte forandret seg etter jeg havnet i rullestol.
Det er tungt og vanskelig å komme seg ut og rundt. Det er kaldt og glatt og ja… Du skjønner sikkert tegninga. Derfor prøver jeg aktivt å bruke de månedene jeg liker i året på å leve så normalt som mulig.
Kjenne på at det går an… Det skal jeg fortsette med noen måneder til.
Og jeg har faktisk begynt å leke med tanken om å prøve parabob til vinteren!
Har ikke bestemt meg ennå, men for meg som er glad i fart og spenning, kanskje det er en bra aktivitet for å også kunne leve på vinteren. Vi får se… 🙂

Publisert – 01.08.2017